Bør menighetsrådsvalg i Den norske kirke endres slik at valget gjennomføres som personvalg ved generalforsamling i frivillige organisasjoner dersom det ikke er flere valglister? Er høy velgdeltakelse eneste kriterium for om en har et godt eller dårlig kirkelig demokrati? Bør Den norske kirke lære seg å leve med at lav oppslutning om valg liksom i alle frivillige lag og organisasjoner og borettslag er det normale?
I disse dager går snart høringsfristen ut «Forslag til nye regler for valg av menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet» datert 27. mars 2017. I dette høringsnotatet glimrer en evaluering av forrige menighetsrådsvalget i 2015 med sitte fravær? Der kunne det med fordel har væt problematisert om vi ha tillit til at høy deltakelse ved menighetsrådsvalget er et uttrykk for et velfungerende kirkelig demokrati, eller bør det legges til grunn flere premisser for å vurdere hvordan det egentlig står til med det kirkelige demokratiet?
Til det siste kirkevalget 2015 ble valget for svært mange først og fremst en slags «folkeavstemming» for og mot at Den norske kirke skulle åpne for likekjønnet ekteskap eller ikke, samtidig som det var en stor frustrasjon blant velgerne fordi de hadde svært begrenset kjennskap til hvem kandidatene som de stemte på. For de mange tusen kandidatene som hadde gjort seg flid med presentasjon og gledet seg til å bli engasjert i kirkelig rådsarbeid ble svært mange skuffet og frustrert etter hvert som en skjønte at det var helt tilfeldig om en ble valgt inn eller ikke, alt etter som om en hadde vært politisk korrekt på noen få linjer om hva en ønsker arbeide med som rådsmedlem.
I etterkant av valget behandlet Kirkerådet 14. mars 2016 en sak om evaluering av Kirkevalget i 2015 (sak KR 15/16), basert på en evalueringsrapport fra KIFO – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Kirkerådet fremmer i dette høringsnotatet forslag til nye regler for valg av menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet. Bakgrunnen for dette er at det særlig er reglene knyttet til valget til bispedømmeråd og Kirkemøtet som etter Kirkerådets vurderinger har størst forbedringspotensial. Men problemstillingene knyttet til valg av menighetsråd som presenteres innledningsvis er fraværende og berøres ikke verken i KIFO sin rapport eller av Kirkerådet. Fra KIFO sin rapport, «Polarisering og kontinuitet» kan en lese følgende:
«Generelt ser vi at det er kommet flere kandidater på listene og dermed har velgerne hatt flere valgmuligheter. Dette er en positiv utvikling som bidrar til å styrke valgenes demokratiske legitimitet. Det er imidlertid fremdeles rom for forbedringer, særlig med tanke på at litt over halvparten av soknene ikke har lister med overskytende kandidater. Stemmegivningen i disse sognene har derfor liten reell betydning. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan denne utviklingen skal snus. Det har ikke blitt vesentlige forbedringer siden 2009, og de forbedringer vi har sett, henger sannsynligvis sammen med at det er blitt færre sokn. Det store spørsmålet om hva som kan få flere til å stille på listen forblir uløst. Det vil trolig ikke hjelpe noe særlig om nominasjonskomiteene arbeider hardere med å finne flere kandidater. «
Det overrasker at et forskningsorgan som KIFO operer med en så snever forståelse av begrepet demokratisk legitimitet. Det er nesten så man kan spørre om kandidatenes primære oppgave er å fylle listen med navn for at velgerne skal ha noe å velge mellom. Hva kandidatene kan bidra med av engasjement, ideer og overskudd inn i menighetens arbeid de neste 4 årene kan synes å være underordnet. Selv om det ligger utenfor mandatet til KIFO kunne det allikevel vært betimelig å nevne å at mangel på kandidater er et forholdsvis lite problem om en tar i betraktning at det demokratiske underskuddet er langt større på andre områder. Et godt eksempel på dette er indirekte valg av samtlige medlemmer til de kirkelige fellesrådene. Dette til tross for at de kirkelige fellesrådene har et stort ansvar for å bygge og å vedlikeholde kirker, overordnet ansvar for gravferdsforvaltning i kommunene og arbeidsgiveransvar for mange kirkelige medarbeidere som er viktige for gudstjenester, kirkelige handlinger og aktiviteter i menighetene. Det kan også være grunn til å spørre om i hvilken grad medlemmer av ulike råd i de kirkelige organisasjonene kan forvente at de blir reelt involvert i de demokratiske prosessene innad i Den norske kirke.
Problemstillingen knyttet til hvordan menighetsrådenes demokratiske legitimitet kan sikres for fremtiden er også hovedtema i Den danske folkekirkens utredning «Menighedsrådsvalg i fremtiden» som er ute på høring sommeren 2017. I denne utredning drøftes folkekirkens legitimitet i et bredt perspektiv hvor fhv. professor Jørgen Grønnegård Christensen ved Aarhus Universitet har fått i oppdrag å analysere sammenhengen mellom valgform og legitimitet i folkekirken,
«En af analysens centrale iagttagelser er, at valgformen til besluttende organer kun er en del af den samlede legitimitet, som folkekirken og menighedsrådsarbejdet har og bør have. Grønnegård Christensen sondrer her mellem input-legitimitet, altså om valgformen til og beslutningsprocedurerne for de besluttende organer opfattes som retmæssige af dem, der træffes beslutninger for, og output-legitimitet, dvs. om organisationens ydelser og beslutninger opfattes som acceptable og relevante.
Udvalget er på den baggrund opmærksom på, at et udvalgsarbejde, der som det foreliggende alene fokuserer på valgformer – og alene på én om end central folkekirkelig myndighed, nemlig menighedsrådene – ikke i sig selv kan ændre afgørende på folkekirkens fortsatte samlede legitimitet. En ny valgform må ses som ét blandt flere instrumenter, og folkekirkens legitimitet vil først og fremmest afhænge af, om dens samlede virke fortsat opfattes som væsentligt og relevant af medlemmerne.
En anden vigtig iagttagelse i Grønnegård Christensens analyse er, at sammenhængen mellem valgform og legitimitet er ganske kompleks. Grønnegård Christensens analyse inddrager her borgernes eller medlemmernes reaktionsmuligheder og sondrer mellem ”fravalg”, ”aktiv deltagelse” og ”loyalitet”, dvs. om medlemmerne fravælger ydelser eller udmelder sig, om de aktivt bruger ydelserne eller engagerer sig i tilfælde af uenighed eller utilfredshed; og om de har en stærk eller svag tilknytning til organisationen, hvilket kan få indflydelse på, om de vælger ”fravalg” eller ”aktiv deltagelse” som reaktion på uenighed eller utilfredshed.
Udvalget finder på den baggrund, at politisk konkurrence i form af afstemningsvalg mellem forskellige kandidatlister ikke er eneste kilde til legitimitet. Også dialog og bredere folkelig deltagelse i aktiviteter og i løbende demokratisk debat kan udgøre et væsentligt legitimitetsgrundlag, i god overensstemmelse med den demokratitradition, som i Danmark især forbindes med Hal Kochs tanker om, at demokrati ikke er bestemt ved selve beslutningen, men ved den løbende samtale, forhandling, gensidige respekt og forståelse. En valgform og en praksis, som har fokus på åben og gensidig debat mellem de opstillede kandidater og menigheden vil således kunne styrke denne deliberative demokratiske legitimitet.»
Det kan på bakgrunn av dette være grunn til å spørre om Den norske kirke er nærmere et epistokokrati enn reelt kirkelige demokrati fordi kirkevalgene i praksis er kan fremstå som skinndemokratiske valg hvor velgerne ikke aner hva de stemmer på ved direkte valg mens valg på besluttede organer, (bispedømmeråd og kirkelige fellesråd), og viktige embeter, (biskoper og kirkeverger), som har reell makt foregår indirekte, samtidig som det kirkelige byråkratiet ubevisst så vel som bevisst unnlater å involvere de folkevalgte i viktige prosesser og beslutninger.
Etter vår vurdering bør det for fremtiden legges til grunn en bredere utredning og påfølgende debatt når kirkelige valgreformer og demokrati står på dagsorden. Kanskje må Den norske kirke lære seg å leve med at lav oppslutning om valg liksom i alle frivillige lag og organisasjoner er det normale – Det finnes kanskje andre forhold eller sider av det kirkelige demokratiet som er langt viktigere å arbeide videre med som vil ha langt større betydning for om kirkens medlemmer og samfunnet for øvrig opplever at Den norske kirkes organisasjon har legitimitet eller ikke.
På bakgrunn av dette vil undertegnede ta til ordet for følgende:
Etter mal fra valgreglene i Den danske folkekirken hvor det fremgår at dersom det innen en gitt frist i god før den nasjonale valgdagen, AVLYSES menighetsrådsvalget dersom det kun foreligger en godkjent liste med kandidater, med andre ord et såkalt avtalevalg. I stedet innkalles det til en valgforsamling etter generalforsamlingsmodellen, også i god tid FØR den nasjonale valgdagen, hvor kandidatene presenteres og kandidat kan gjøre rede for sitt engasjement og hva vedkommende kan bidra med. En slik valgforsamling kan også være en god anledning for dialog og utveksling av ideer og å drøfte menighetens strategi for den neste valgperioden. Etter vår vurdere vil dette kunne bidra til å styrke det kirkelige demokratiet blant annet fordi velgerne vil kunne gå til urnene med kunnskap om hvem de velger. Dersom det på valgforsamlingen oppstår en situasjon hvor en gruppering allikevel ønsker å stille en valgliste som alternativ til den godkjente listen, vil det det utløse forholdstallsvalg i den menigheten på den nasjonale valgdagen.
Siste kommentarer