Må Kirken tone ned sitt budskap for å bli forstått?

– Kirken må redefinere sitt ‘brand’. Den må tenke på målgruppen og tone ned det kristne budskapet! Det kan bli en folkekirkelig suksessnøkkel ifølge en overskrift i Vårt Land, som viser til en ny studie av retorikken i skandinaviske kirker.

Publisert i Luthersk kirketidende 5-2021

Kirkens kommunikasjon

Umiddelbart kan påstanden henlede en til å tro at det var en uttalelse av Trond Blindheim, rektor ved Høyskolen Kristiania, eller Ingebrigt Steen Jensen i Dinamo, som begge er kjent for å ha klare og tydelige meninger om god og dårlig kommunikasjon. Men det var ingen av dem – det var kommunikasjonsdirektøren for Kirkerådet, Ingeborg Dybvig, som uttalte det i forbindelse med sin nylige avsluttede masteroppgave som ble omtalt i en artikkel i Vårt Land, 6. februar i år:

– En utfordring er at mange ikke lenger har det kristne vokabularet inne. Dermed blir endel av det litt pompøse kirkelige språket ganske fjernt og ubegripelig (…) Kirken [har] tradisjonelt stått i en patostradisjon, der det å appellere til følelser har vært det sentrale, retoriske virkemiddelet: «Gjennom historien har kirken skremt publikum til tro og lydighet med å male et bilde av helvetet og faren for å havne der,» skriver hun, men mener verken frykt eller andre rene patosvirkemidler vil fungere i et samfunn der kristendommen har svekket innflytelse og folk tar egne, individuelle valg. (…) Kirken kan altså ikke ta for gitt at den har troverdighet (etos), men må skape dette gjennom å vekke sympati, og lykkes den, kan dette bidra til å opprettholde medlemstallet og en posisjon som folke­ kirke, mener Dybvig. (…) Vi snakker om troens mysterium og dåpen som en gave, men vi er nødt til å spørre oss hvem dette egentlig kommuniserer med. Det er et problem at språket i kirken ofte blir for internt, og at vi tar for gitt at folk skjønner det intuitivt.

Det er ikke bare i kirkelige kretser at artikkelen har vakt oppsikt. Kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik, har også lest den og kommen­ terer Dybvigs uttalelser slik:

For en ikke- troende som meg er det lett å holde med Pius XIII og le av Dybvig. Skal Kirken frelse noen som ikke tror, må den vel begynne med å pirre nysgjerrigheten. Nettopp med formuleringer som troens mysterium og dåpen som gave.

For undertegnede, en gammel, rusten teolog, er det fristende å si at begge har litt rett, på hver sin måte. På den ene side: Hvordan kan kirkens medarbeidere kommunisere med sine omgivelser på en måte som gjør at budskapet blir forstått av mottakerne, enten det er presten som forkynner, kateketen som underviser eller diakonen som møter mennesker i en vanskelig livssituasjon? På den annen side: Hvordan kan en mestre å formidle troens mysterium og nådens gave som vi mottar gjennom sakramentene, i dåpen og nattverden på en måte som skaper undring og nysgjerrighet?

Skriften alene, «Sola scriptura», var den rette lutherske lære som ble dosert på Englefabrikken (MF) i hine hårde dager, da vi studerte teologi for 25 år siden – Ikke skriften og tradisjonen som katolikkene holdt seg til. Og nå har Kirkerådet gått hen og fått en kommunikasjonsdirektør som er tilsynelatende mer opptatt av form og inn­ pakking enn Skriften alene, eller? Er dette et uttrykk for «kommersialisering» av Den norske kirkes kommunikasjon, hvor en i større grad skal bruke ord og uttrykk, ved hjelp av et markedsføringsspråk som folk flest ellers forbinder med kjøp og salg av varer og tjenester? Bevare meg vel!

Hvem er det som uttaler seg?

Det er viktig å ha faglig dyktige og oppdaterte medarbeidere som kan sitt fag i Kirkerådet, også innenfor kommunikasjon. Men hvem er det som uttaler seg? Er det Kirkerådets faginstans for kommunikasjon som gir tydelige faglige råd og innspill til hvordan kirken skal kommunisere? Eller er det kommunikasjons­ direktøren som privatperson som konkluderer i en masteroppgave? Hvordan skal vi uten­ forstående forholde oss til dette? Hva er Kirkerådets offisielle holdning til hvordan Kirken skal kommunisere sitt budskap om Guds rike, nåden og evangeliet?

Som fagteolog, med tilleggsutdannelse innen kommunikasjon, ser jeg ikke bort fra at en her tangerer noen kirkepolitiske kommunikasjonspolicyer. I en virksomhet som er grunnlagt nettopp med utgangspunkt i å formidle Ordet, aner det meg at kan være mange som har meninger om hvordan Kirken som institusjon, som brand og virksomhet skal kommunisere. For det er ikke bare én kommunikasjonsdirektør i Kirken, men minst én i hvert sokn for å være presis, nemlig presten, en i hvert prosti, prosten og en i hvert bispedømme, biskopen, som alle hver for seg vil ha sine klare meninger om hvordan Kirken skal kommunisere.

Når Dybvig uttaler at «kirken har jo et ønske om å overbevise, men da må man spørre hvem man snakker til og hvilken situasjon de står i», kan jeg være enig i den uttalelsen. Men til forsvar for Den norske kirkes svært mange dyktige prester, tror jeg denne faggruppen som helhet er svært bevisst på hvem som er deres målgruppe, særlig i begravelser. Der fremstår de som trygge, troverdige og deltakende i menneskers sorger og gleder. Til hver minnetale og begravelsestale legges det ned mye godt arbeid som viser at våre prester generelt er svært gode kommunikatorer. Jeg tror ikke det var særlig mange som var i tvil om at det var Kirken på sitt beste den 24. juli 2011, da Oslo domkirke brått måtte gjøre om på alt til søndagens gudstjeneste og lede og trøste en hel nasjon i sorg.

Å «kirke alene»

Dybvig hevder i sin masteroppgave at Svenska kyrkan har lykkes bedre i sin eksterne kommunik­asjon enn den danske folkekirken. Mon det. For et par år siden ble det publisert en Ph.d.­ avhandling av Karen Marie Leth­Nissen ved Københavns universitet. I denne avhandlingen, som drar veksel på forskningsområdene religionssosiologi (herunder arbeider av den norske teologen Ulla Schmidt), statsvitenskap, juss og systematisk teologi, tegnes det et noe annet bilde av hvem som har lykkes best blant de nordiske folkekirkene:

Danske folkekirkemedlemmer «kirker alene». Å være medlem av folkekirken er i større grad et valg enn en forpliktelse. Den danske folkekirke har markedstilpasset seg, og klarer derfor å holde på medlemmene. Gennem de empiriske studier udvikler jeg et nyt begreb inden for studiet af folkekirken; churching alone – ”at kirke alene”. At ”kirke alene” er forbundet med tilvalg eller forbrug, ikke med forpligtelse.

Det er en Ph.d.­ avhandling som absolutt er verdt å lese fordi den inneholder svært mange interessante funn og teser. Samtidig fremsetter den en rekke påstander som er vanskelig å komme forbi, dersom en skal ta på alvor utfordringene som de nordiske folkekirkene står overfor. Samtidig viser den også noe av kompleksiteten ved at Den norske kirke som kirkesamfunn fungerer ulikt i forskjellige deler av landet.

Kort fortalt bekrefter den det vi med selvsyn observerer i Norge; nemlig at den tradisjonelle sognekirken har opphørt å fungere i norske byer og større tettsteder. I distriktene og rundt om i bygde-­Norge står den lokale sognekirken fremdeles sterkt og presten er fremdeles presten i bygda. For å si det litt karikert: På landsbygda døper man sine barn, ungdommene konfirmeres, de unge gifter seg og de gamle dør og begraves i kirken som de alltid har gjort gjennom utallige generasjoner.

I byene forholder man seg til den Den norske kirke som individualister. Det betyr ikke at man er mindre søkende eller mindre religiøse enn før, men forpliktelsen til den lokale kirken er ikke lenger til stede som tidligere. Hver enkelt velger det tros­ eller kirkesamfunn som en føler seg hjemme i. Det være seg på et åndelig plan eller bare for tilhørighet til et fellesskap. For å bruke Dybvigs terminologi: man shopper der hvor man finner de varene og tjenestene som en ønsker.

New Public Management

I Ph.d.­ avhandlingen beskrives det også hvordan den Danske Folkekirken som en virksomhet innen staten har blitt påvirket av New Public Management. Gjennom å tilpasse seg markedet har den mer eller mindre blitt et serviceorgan som tilbyr de tjenestene som brukerne etterspør. Og det har vist seg å fungere godt fordi det har møtt folks behov. Den nye kirkeordningen for Den norske kirke, som baserer seg på prostiet som den nye, førende administrative enhet, er i tråd med hvordan den Danske folkekirken har tilpasset seg New Public Management.

Gitt at de funn og påstander som frem­ kommer i Ph.d.­avhandlingen medfører riktig­ het, vil det uansett ikke hjelpe å tilpasse kommunikasjonen til et språk som «folk flest» forstår. Selv om alle kan være enige i at det sjelden er en suksess å selge høns i regnvær, så er det allikevel høns som er til salgs også når solen skinner. Om markedet vil ha kylling og ikke høns, så har man et produkt som ingen vil kjøpe. Da er att og frem like langt. Men det betyr ikke at mennesker ikke ønsker å høre budskapet om Ordet. Det postmoderne mennesket, generasjon X, snowflake generation, you name it, er ikke mer sekulære enn før. For den del kan det være mer religiøst og søkende enn tidligere generasjoner. I møte med klimaendringene, fremmedgjøring som følge av stadig mer digitalisering og virtualisering av virkeligheten er det kanskje et enda større behov å finne noe som er større enn en selv, et ønske om å møte Skaperen bak det hele? Etter mine begreper må det betyr at Kirken må bli flinkere til å gjøre mer av det som den allerede er best på, nemlig å være Kirke på egne premisser!

Et mangfold av retninger

Det har allerede vært prøvd ut nye modeller for drift av kirker i Bergen sentrum de siste 20 årene, hvor hver enkelt kirke har blitt temakirker i stedet for sognekirker. Det er hva jeg tenker kan være et riktig svar på å møte dagens utfordring på å «kirke alene». Det er ikke sognekirker i tradisjonell forstand vi trenger, men det at hver enkelt menighet i byer og større tettsteder dyrker frem sitt særpreg, sosiologisk, teologisk så vel som liturgisk og åndelig.

På samme måte som en har fått ulike varianter av liturgier for Den norske kirke, må en i langt større grad la lokale kirker videreutvikle seg fra å være grå folkekirkeprototyper til å bli et mangfold av ulike retninger innen Den norske kirke. La de høykirkelige ta det hele veien ut. La domkirkene bli det danskene kaller city­ kirker. Gi rom for at lavkirkelige menigheter, gjerne i samarbeid med Normisjon, kan ut­ vikle sin greie. La de som ønsker å gå den mer karismatiske veien gjøre det, gjerne i et økumenisk samarbeid med pinsevenner og eller ande kristne trossamfunn innenfor rammen av CA. ­ Og selvsagt skal det også være plass til en tradisjonell folkekirkemenighet.

I sum vil et slikt mangfold av menigheter, som ikke er stedbundet av et geografisk område, i praksis fungere som en foreningskirke definert av de som føler tilhørighet til det felleskapet og til den måten «å kirke» på. Det vil igjen skape en mye sterkere lojalitet, oppslutning om gudstjenester og andre aktiviteter. Økt eierskap til egen kirke vil igjen skape et mer positivt ønske om å bidra, enten det er snakk om kirkeskatt, frivillig arbeid og dugnad og så videre. Dette til forskjell fra en tradisjonell folkekirkemenighet hvor lojaliteten er nedarvet fordi man tilfeldigvis bor et sted. Med et slikt mangfold vil en i større grad kunne være i stand til møte hvert enkelt menneskes åndelige og religiøse behov fremfor en lokal menighet som prøver å være litt for alle, men som aldri strekker til.

Samtidig som en lar menighetene dyrke sitt særpreg i byene, må en ikke glemme å ta vare på den tradisjonelle folkekirken i de delene av landet hvor det er for få mennesker til at kirkene kan utvikle sitt særpreg. Her vil det nok være enda viktigere i tiden fremover å dyrke særpreget som tradisjonell folkekirke som følger mennesker fra vugge til grav gjennom generasjoner.

Ja, det handler om kommunikasjon. Det handler i aller høyeste grad om å tilpasse budskapet til mottakeren på en måte som gjør at budskapet blir forstått. De som søker til Kirken må oppleve å møte noe som treffer deres åndelige behov, hvor enn de befinner seg på sin livsreise med sin personlige fortelling og ballast. Som mennesker er vi alle forskjellige, og det må også Den norske kirke ta på alvor. Derfor er det ikke budskapet som skal tilpasses, men den kirkelige organisasjon som må tilpasses til det kirkemarkedet etterspør.

Kirken skal være salt i verden og tydelig når det kreves. Men det er forskjell på å barbere seg og kutte hodet av seg, eller som Frank Rossavik advarer mot: «Det er greit nok å slipe av skarpe kanter, men kanskje ikke å fortsette å slipe når de er borte. Hvor går en kirke fra å være åpen til å bli uinteressant?» Derfor er det viktig at Kirken ikke mister sitt særpreg. Den skal fortsette å være sylskarp og best på å formidle budskapet om Ordet og Skaperen! Men å kvalitetssikre og å evaluere kommunikasjon innad så vel som utad er ikke det samme som å tilpasse budskapet. Og den jobben vil aldri ta slutt, den øvelsen må gjentas og gjentas i det uendelige.

Link til Karen Marie Leth-Nissens avhandling «Churching alone» finnes på https://prest.no/artikkel/avhandling-karen- marie-leth-nissen-churching-alone-om-den- danske-folkekirke-pa-organisasjons-individ-og- samfunnsniva/