Kjære brødre, familie, venner og kyrkjelyd – Vi er i dag samlet ved Fars båre for å ta avskjed og å følge ham til det siste hvilested.
Vi er i Hamre kyrkje som har vært et viktig kirkested for folk på Osterøy og Nordhordland i 1000 år. Her har mennesker møtt hverandre i glede som i sorg ved viktige livsmarkeringer. Kirken har også vært et viktig samlingssted for å feire gudstjenester og å dele sakramentene. Far var glad i Hamre kyrkje og han kunne som tømrer og bygningsmann fortelle oss om mange tekniske og kunstneriske detaljer som er spesielt med denne kirken. For å nevne et eksempel er søylene som bærer taket tømmerstokker med røttene øverst fordi da tåler de så uendelig mye tynge før de knekker.
Når vi ser hvor flott Hamre kyrkje er dekorert med vegg- og tak-malerier, de mange utskjæringene i tre, både på prekestolen og i altertavlen så skjønner vi at for våre forfedre var en kirke så mye mer enn bare et bygg. Margunn Sandal, sokneprest i Frogner kirke i Oslo, som har vokst opp her ute på Hamre, har en god formulering på hva en kirke er: «Kirkene våre er bygd for å være steder der vi møter Gud, for å være rom som gir en fornemmelse av en himmel – ikke over, ikke utenfor, ikke bakenfor, men her i livet. Erfaringen av noe overskridende i livet, er ikke utelukkende for dem med spesielle antenner for det religiøse.»
Kanskje var det nettopp det Far tenkte i 1952 da han som ung soldat på velferdspermisjon fikk oppleve Peterskirken i Roma at: «Kirkene våre er bygd får å gi rom for grenseopplevelsene i livet». For livet består av flest hverdager, dager som krever sitt på ulikt vis. Derfor trenger vi slike opplevelser. Salmen som vi leste i dag gir oss en beskrivelse av livet som en pilegrimsvandring hvor Skaperen ser til oss mennesker på vei igjennom livet – Vi er ikke glemt: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg.»
Så kan man spørre – Hvordan klarte de gamle byggmesterne som reiste Hamre kyrkje å sette opp dette fantastiske bygget? Den er for å si det forsiktig litt større enn de fleste løene her omkring. Hvordan klarte de å reise et så stort bygg som har stått fjellstøtt i mange hundre år uten å ramle ned? De hadde verken mobilkraner eller datamaskiner til å beregne statiske krefter. Og penn og papir var det også svært lite av den gangen for 400 år siden da dagens Hamre kyrkje ble bygget. For 15 år siden fikk jeg og Far være så heldig å vandre rundt på loftet over Oslo domkirke som er en korskirke som ble bygd omtrent samtidig som Hamre kyrkje. Man blir rett og slett målløs og overveldet når man ser dimensjonene på bjelkene og hvordan alle statiske krefter utlignes i et sinnrikt system. Hvordan gjorde de det, hvordan skjønte de hva de skulle gjøre?
For ett år siden da vi begynte å rydde barndomshjemmet da Mor gikk bort, sier Far at vi må ta vare på tegningene hans. Jeg tenkte med meg selv at det var vel tegninger av barndomshjemmet som han hadde bygget selv. Men det viste seg å være de nydeligste tegninger av ulike trekonstruksjon og hvordan man skal sammenføye treverk. Når jeg spør Far om dette forteller han om en gang han skulle laget et valmet tak på et bygg. Han målte han opp lengde og bredde. Det var det han trengte. Deretter kappet han til trebjelker, med ulike lengder og vinkler slik at det ble et byggesett som passet perfekt. Alt sammen laget han uten tegninger – Han så det for seg hvordan det skulle gjøres. Kunnskapen som lå i de todimensjonale tekniske tegningene han hadde tegnet, hadde blitt tredimensjonale konstruksjoner som han hadde visualisert for sitt indre øye.
Grunn til at jeg forteller dette er at jeg tror at de gamle byggmesterne hadde det ikke bare i hendene. De hadde det også i hodet fordi de kunne se i flere dimensjoner når de konstruerte reisverk. Sånn tror jeg også det går an tenke om levende gudstro. I en av Julens tekster leste vi lest om at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.». Jeg tror at når gudstro slå rot og blir levende endres Skriftens ord, uttrykk og fortellinger til noe som gir mening i flere dimensjoner: Etter hvert kan vi få en opplevelse av at pilegrimsreisen her på Jorden blir til et konkret rom i tre dimensjoner, hvor vi lever våre liv på hver vår måte under Guds åsyn. I kirken bruker vi å omtale rommet hvor menigheten sitter som kirkeskipet. Det er der vi oppholder oss mest på livets reise fra vi bæres inn til dåpen og bæres ut igjen ved livets utgang.
Vi er gitt ulike talenter i livet – Noen er flink til å bygge hus, noen er bygningskontrollører som Far, noen er leger og sykepleiere, noen jobber på et mekanisk verksted mens bonden jobber ute på jordene som gir oss mat på bordet. Den svenske teologen Wingren har en interessant teologisk tilnærming sett i perspektiv av skapelsen. «Aktivitetene vi gjør for å opprettholde våre liv, er redskaper for Guds pågående skaperverk. Samtidig som de er menneskelige og innebærer handling fra vår side. Han betoner hverdagskallelsen og kroppen. Gud skaper kropper og skaper liv i det kroppslige; vi spiser, drikker, arbeider, hviler og setter barn til verden. Når vi, i vår hverdag, gjør noe godt for hverandre, der skaper Gud. Det vi gjør, er Guds skaperverk. Dette gjelder alle mennesker – også ateister og andre som ikke anerkjenner livet som skjenket fra Gud.»
Innenfor teologi omtales dette som den fortsatte skapelse. Sentralt i Wingrens skapelsesteologi, er tanken om at Gud skaper hele tiden. Skapelse er ikke et avsluttet og ferdig kapittel. Gud er levende og skaper liv av sitt vesen – Skapelsen kan ikke være avsluttet som noe ferdig så lenge det finnes ondskap i verden. Selv om det er mange destruktive krefter som vil ødelegge skaperverket og menneskenes livsvilkår, er mennesket som en del av Guds skaperverk aldri alene. Vi er alle under Guds åsyn på Jorden.
I Julens tekster har vi lest og hørt om Jesus-barnet som kom til verden for å frelse verden. I Wingrens teologi beskrives frelse som gjenopprettelse av den skadede menneskeligheten. Frelsen innebærer derfor at vi som mennesker gjenskapes slik det opprinnelig var villet fra skapelsen av. For det som skjedde da Jesus stod opp fra de døde, ifølge Wingren, er livets seier over døden. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»
I Wingrens teologiske perspektiv tegnes det en bue, fra skapelse til forsoning til evig liv. Det er lett å se den buen her i Hamre Kyrke som er langkirke. Fra kirketrappen går det en linje fra skapelsen som lå forut i vest, gjennom kirkeskipet til Jesus på korset slik det er fremstilt på altertavlen og til oppstandelsen på den siste dag når solen stiger opp i øst bak kirken. For våre forfedre kan det ikke ha vært vanskelig se for seg alt var kaos forut for skapelsen når Sørfjorden og Osterfjorden møttes rett vest utenfor Hamre kyrkje og naturkreftene herjet fritt. Men, om en snudde mot øst og så oppover kirkegården som ligger nokså skjermet til for været, så ville en se at etter skapelsen rådet det ro og orden.
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.». Da Farfar omkom under dramatiske omstendigheter i den Spanske borgerkrigen i 1936 ble det funnet et brev i jakkelommen som senere ble overlevert til Farmor. Der stod det noen som ord som jeg tror betød mye for Far opp gjennom livet. Jeg siterer: «Ja, jeg er glad for, jeg har funnet min Frelser, det er intet så godt som å ha fred med Gud, har vi funnet hvile hos han så er vi trygge. Sitat slutt. Døden er ikke siste punktum – Det er noe som venter oss der fremme på den andre siden. Som sykepleieren sa det så fint da Far åndet ut. – Nå har han gått videre.
«Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.»